ALENE

Alene. Igjen. På morgenen. Det er deilig. Det var det jeg ville. Alle har dratt. Perfekt. Jeg trengte å være litt alene nå. Jeg tror ikke jeg ser fysisk dårlig ut. Jeg er det ikke heller. Men jeg føler meg elendig. Innvendig. Og mørbanket. Trøtt.

Så mye tid, så deilig. Dette er frihet! Jeg kan gjøre alt. Eller ingenting. Begge deler er godt nok for meg. Hva blir det så? Musikk, tror jeg. Ja, definitivt musikk. Og så mat, kaffe, penn og papir. Jeg legger bort mobilen. Jeg tror det er det jeg gjør mest av om sommeren, legger bort mobilen. Frihet kalles det. Jeg tenker knapt over det. Men det er deilig.

Hvorfor liker jeg å være alene? Jeg vet ikke, det er vel bare sånn jeg er. Noen er sånn, sånn som meg. Litt innadvendt, kanskje introvert, trives i eget selskap, blir sliten av for mye sosialisering. Nå ja, mer om det en annen gang. #deterironisk . Nå har jeg vært sammen med noen lenge. Det føles i alle fall lenge for meg, lenge nok. Kanskje det var derfor det brast i går, derfor jeg brast. Kanskje jeg rett og slett trengte å være litt alene. Er det for mye å be om? Nei, antakeligvis ikke. Nei, det er ikke det.

Jeg er alene nå. Det er deilig, som sagt. Dette skal jeg nyte.

?

Jeg er ikke alene lenger. Det kom noen. Nei. Her som det begynte å bli riktig så hjemmekoselig. Jeg var jo nesten helt følelsesmessig stabil nå. En eller to timer til hadde så absolutt ikke skadet. Det hadde vært riktig så deilig. Her satt jeg rolig og fredelig, hørte på musikk, tenkte, skrev, drodlet litt for meg selv. Det var stille, behagelig. Tåken foran øynene hadde så vidt begynte å lette.

I det store og det hele gjør det ingenting. Kanskje var det egentlig bra at det kom noen. Ja, antakeligvis. Bra for meg. For jeg burde jo ikke være alene, jeg vet det. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite det. Ja, antakeligvis var dette det beste for meg.

?

Jeg er nesten alene. Det er ingen rundt meg, jeg er alene i dette rommet, i denne etasjen. Jeg er ikke alene i huset, noen kom hjem. Jeg vet at det sitter noen i etasjen over meg. Det er vel kanskje det beste som kunne ha skjedd. Ja, jeg er temmelig fornøyd med det. Jeg smiler, igjen, undertrykker en liten latter. Her hvor jeg sitter, nesten alene, kan jeg høre på musikk, lavt. Jeg kan skrive, uforstyrret. Jeg kan se på film, eller hva jeg vil. Det er frihet, som sagt. Men jeg kan ikke gjøre det. Og det er bra. Det er bra, jeg vet det. At det sitter noen ovenpå er bra for meg. Det holder meg i sjakk, i rute. Det er som en vokter. Det sitter noen ovenpå og vokter over meg. Det er en god følelse for jeg vet at det er bra for meg. Jeg kan jo nesten ikke være alene nå. Før, ja. Forhåpentligvis senere også. Men ikke akkurat nå. Denne tiden har vært og er fortsatt vanskelig. Derfor er det bra at Vokteren sitter og passer på. Derfor er det bra at Vokteren gir meg litt frihet, lar meg være litt alene.

 

-H.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Helly S. B.

Helly S. B.

22, Høyanger

ikke ennå.

Kategorier

Arkiv

hits