Tykk tåke

Det skjedde igjen. En gang til. Jeg gjorde det. Det var ikke meningen. Det skulle ikke skje. Men det skjedde. Jeg angrer.

En vanlig dag. Livet føles normalt. Igjen. Endelig. Det føles som om jeg begynner å bli bedre. Litt bedre. Bedre. I dag er jeg glad. Det skjedde noe som gjorde meg glad. Og så gjorde jeg noe som jeg er veldig glad i. Og det også gjorde meg glad. Det skjedde noe litt dumt også. Jeg ble litt trist. Litt sur. Men det er ikke så ille. I dag har jeg vært mest glad.

Det skjedde etter middag. Tankene kom litt før middag. Tankene kom snikende før middag. De kom som en tåke. En sigende dis. De kom sigende, glidende mot meg. De trengte seg inn i hodet mitt. Presset seg inn. Det var vondt. Jeg følte meg hjelpeløs. Mer og mer hjelpeløs.

Jeg satt i kjelleren først. Alene. Det var fint. Det var ikke vondt. Jeg satt i kjelleren etterpå også. Alene. Det var vondt. Det var ikke fint. Tankene var vonde. Den lille boblen hadde est opp. Blitt større. Tankene hadde formert seg. De hadde formert seg som kreftceller inne i hodet mitt. Men de ville ikke ut. De ville bli hos meg. De ville bo hos meg. Jeg er et tomt skall. Men det trygt her. Det er god plass. Det er varmt. Her kan de slå rot. De kan bli større. Sterkere. Jeg er lett å knekke. Her er det fullt av muligheter. Tror jeg. Jeg kan ikke ta de. Jeg kan ikke bruke mulighetene som ligger her. Skallet mitt er for svakt. For tynt. Mulighetene ligger der. Som blomster på en eng. Som perler på en snor. Det er bare å strekke hånden ut. Så lett. Så enkelt. De er rett foran meg. De er mine. De vil til meg. De vil bli hos meg. De vil bli til meg.

Jeg klarer ikke å ta dem. Jeg når ikke frem. Den korte avstanden er for lang. Jeg styrer ikke lenger mine egne tanker. Lemmene vil ikke lystre meg. Disen av tanker sperrer for synet. Den tetner. Den mørkner. Jeg famler i blinde. Jeg faller. Nei. Jeg vil ikke. Men jeg faller.

Så skjedde det. Tankene styrte meg. Styrte meg fra hjernen min. Jeg gikk ut av kjelleren. Familien satt i etasjen over. Der var det fredelig. Og de trodde at det var fredelig nede i kjelleren. Nede hos meg. Én. To. Opp i annen etasje. Ned. Opp igjen, og tre. Fire. Jeg fikk vondt i magen. Jeg ble nesten kvalm av meg selv. Ikke fysisk kvalm, men en type forakt. Forakt for meg selv. Sånn er det, ja. Sånn har det vært lenge. Ja, jeg vet det. Men det er noen uker siden sist det skjedde. Det er bra. Men nå føles det ille. Det kjennes dumt. Det som skjedde i dag var ikke bra.

Det har vært verre før. Selvfølgelig har det vært verre før. Kanskje blir det fort bra igjen. Det skjer noen ganger. Det kan bli fort bra igjen. Jeg håper det. Den siste tiden har vært bedre. Jeg har vært på et bedre sted. Jeg tror det er noe med lyset. Kanskje. Det er noe med menneskene rundt meg. Menneskene rundt meg danser. De snurrer rundt. Fortere og fortere. De fyker rundt så vinden suser. De snurrer og lager vind. De ler. De blåser på meg. Tåken letner. Disen av tanker blåser bort. Sakte. Men den letner litt. Verden blir litt klarere. Men de må ikke danse for fort. Det var det som skjedde i dag. Menneskene rundt meg danset for fort. De lo for høyt. De danset så fort og vinden blåste så sterkt. Jeg blåste overende. Jeg falt. Og vinden stoppet. Tåken tetnet i kveld. Men jeg håper den er borte i morgen.

 

-H.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

IFF

IFF

22, Agdenes

ikke ennå.

Kategorier

Arkiv

hits