ALENE

Alene. Igjen. På morgenen. Det er deilig. Det var det jeg ville. Alle har dratt. Perfekt. Jeg trengte å være litt alene nå. Jeg tror ikke jeg ser fysisk dårlig ut. Jeg er det ikke heller. Men jeg føler meg elendig. Innvendig. Og mørbanket. Trøtt.

Så mye tid, så deilig. Dette er frihet! Jeg kan gjøre alt. Eller ingenting. Begge deler er godt nok for meg. Hva blir det så? Musikk, tror jeg. Ja, definitivt musikk. Og så mat, kaffe, penn og papir. Jeg legger bort mobilen. Jeg tror det er det jeg gjør mest av om sommeren, legger bort mobilen. Frihet kalles det. Jeg tenker knapt over det. Men det er deilig.

Hvorfor liker jeg å være alene? Jeg vet ikke, det er vel bare sånn jeg er. Noen er sånn, sånn som meg. Litt innadvendt, kanskje introvert, trives i eget selskap, blir sliten av for mye sosialisering. Nå ja, mer om det en annen gang. #deterironisk . Nå har jeg vært sammen med noen lenge. Det føles i alle fall lenge for meg, lenge nok. Kanskje det var derfor det brast i går, derfor jeg brast. Kanskje jeg rett og slett trengte å være litt alene. Er det for mye å be om? Nei, antakeligvis ikke. Nei, det er ikke det.

Jeg er alene nå. Det er deilig, som sagt. Dette skal jeg nyte.

?

Jeg er ikke alene lenger. Det kom noen. Nei. Her som det begynte å bli riktig så hjemmekoselig. Jeg var jo nesten helt følelsesmessig stabil nå. En eller to timer til hadde så absolutt ikke skadet. Det hadde vært riktig så deilig. Her satt jeg rolig og fredelig, hørte på musikk, tenkte, skrev, drodlet litt for meg selv. Det var stille, behagelig. Tåken foran øynene hadde så vidt begynte å lette.

I det store og det hele gjør det ingenting. Kanskje var det egentlig bra at det kom noen. Ja, antakeligvis. Bra for meg. For jeg burde jo ikke være alene, jeg vet det. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite det. Ja, antakeligvis var dette det beste for meg.

?

Jeg er nesten alene. Det er ingen rundt meg, jeg er alene i dette rommet, i denne etasjen. Jeg er ikke alene i huset, noen kom hjem. Jeg vet at det sitter noen i etasjen over meg. Det er vel kanskje det beste som kunne ha skjedd. Ja, jeg er temmelig fornøyd med det. Jeg smiler, igjen, undertrykker en liten latter. Her hvor jeg sitter, nesten alene, kan jeg høre på musikk, lavt. Jeg kan skrive, uforstyrret. Jeg kan se på film, eller hva jeg vil. Det er frihet, som sagt. Men jeg kan ikke gjøre det. Og det er bra. Det er bra, jeg vet det. At det sitter noen ovenpå er bra for meg. Det holder meg i sjakk, i rute. Det er som en vokter. Det sitter noen ovenpå og vokter over meg. Det er en god følelse for jeg vet at det er bra for meg. Jeg kan jo nesten ikke være alene nå. Før, ja. Forhåpentligvis senere også. Men ikke akkurat nå. Denne tiden har vært og er fortsatt vanskelig. Derfor er det bra at Vokteren sitter og passer på. Derfor er det bra at Vokteren gir meg litt frihet, lar meg være litt alene.

 

-H.

Bare rot

Alle har dårlige dager, jeg vet det. Det er ikke poenget mitt. Det er ikke derfor jeg skriver. Jeg skriver fordi jeg har en dårlig dag i dag. Eller, jeg har hatt noen dårlige timer i dag, mener jeg. Deler av denne dagen har faktisk vært bra. Jeg har hatt noen riktig fine timer. Jeg har gjort ting som har gjort meg glad; venner og musikk for å nevne noe. Men så stupte det. Ikke verdenen min, ikke livet mitt, men en bit av meg. En bit av meg taklet plutselig ikke dette. Hva er «dette», sier du kanskje. Jeg vet det ikke helt selv engang. «Dette» er bare noe, noe som skjer. I dag raknet det for meg etter at jeg kom hjem. Så varte det i noen timer. Jeg begynner å få tilbake roen nå, vet at det kommer til å ordne seg. Jeg håper i alle fall det. Jeg er trøtt, ja det er sent. Men jeg kan ikke sove nå, ikke ennå. Jeg må vente litt, en time kanskje. Etter det føler jeg at det blir alt for sent. Før det er det for tidlig. Ikke fordi jeg ikke er trøtt, men jeg vet at hvis jeg sovner nå, hvis jeg legger meg nå, så kommer jeg til å våkne igjen om noen timer. Jeg kommer til å ha vonde drømmer, og så våkne midt på natten, varm, svett. Jeg kommer til å ha fysisk vondt. Og psykisk vondt. Inne i hodet mitt. Inne i halsen min. Inne i hjertet mitt. Og inne i magen min. Jeg vet det. Jeg vet det bare så altfor godt.

Det var jo nettopp det som skjedde for en liten stund siden. To uker siden, tror jeg. Og jeg sa at jeg håpte det ikke skjedde igjen. Og så skjedde det. I dag. Nå nettopp. Jeg er rastløs nå. Ser på en film, har sett på to allerede. Men jeg er rastløs. Må gjøre noe. Er trøtt, vil sove. Men vet at jeg ikke kan. Vil skrive, men vet ikke om hva. Vil tegne, men er ikke inspirert, vet ikke hva jeg vil tegne, orker ikke å tegne.

Om én time kan jeg gå og legge meg. Hvis jeg er heldig kommer smertene til å gå bort i løpet av natten. Kanskje sover jeg søtt, uten vonde drømmer. Haha. Det hadde vært fint. Jeg vil sove søtt. Haha. Kommer det til å skje? Ikke i natt, tror jeg. Det er jeg ganske sikker på. Hvis jeg drømmer en søt drøm, så skal jeg skrive om det her i morgen, jeg lover. Hvis ikke så betyr det at jeg ikke gjorde det. Som om noen bryr seg. Hvorfor skulle de? Hvorfor skulle dere? Hvem er jeg? Ingen vet.

Jeg håper dagen i morgen blir ok. Det er mange timer. 24, for å være nøyaktig. Og det er mange timer hvor jeg kommer til å være alene. Det er ironisk. Du skjønner den ikke, ironien altså, men jeg skal forklare det en gang senere, jeg lover. Kort fortalt, så vil jeg hverken være alene eller sammen med andre. Mer om det en annen dag, som sagt.

 

-H.

 

#deterironisk

Tomt

Dette orker jeg ikke lenger. Det er den samme visa om og om igjen. Ja, jeg er luta lei. Nå holder det. Om igjen og om igjen så skjer det samme. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er irritert. Sint. Redd. Trist. Det gjør vondt. Slutt, mamma. Slutt, lille. Pappa, jeg ber deg. Hvordan skal vi løse dette? Det handler ikke om meg. Dette handler ikke om meg. Det handler om dere. Det handler om de andre. Er jeg den eneste som ser? Hva skal jeg gjøre? Jeg er alene her, men vet ikke hvordan jeg kan hjelpe. Jeg vil hjelpe, men det er ikke sånn vi gjør det. Det er ikke sånn vi er. De andre har gjort det slik. De andre har gjort oss slik. De andre er oss. De andre er dere.

Konsekvenser

Det var idiotisk. Det var idiotisk av meg. Jeg skulle ikke ha gjort det. Det skulle ikke ha skjedd. Det som skjedde burde ikke ha skjedd. Det var dumt. Dumt. Idiotisk.

Men det skjedde. Det har skjedd. Fortid. Ingen ting å gjøre med det nå. Ferdig. Finito. Snu deg rundt. Du kan ikke endre på det. Det er slutt. Snu deg, sa jeg. Fortsett fremover. Ikke gå tilbake. Følg veien videre. Kom deg dit du skal. Du trenger ikke løpe. Du kan gå. Du kan krabbe. Du kan åle deg langs bakken. Som en mark. Men fremover skal du. Og oppover. Bort fra dette hullet. Det er mørkt her. Veien ut er vanskelig å finne. Den er her et sted. Hender famler i blinde. Det er flere veier. Flere dører. Mange veier ut. Mange veier bort. Kanskje de går i sirkler?

Gårsdagens dumme hendelse satte spor. Det fikk konsekvenser. Jeg måtte tåle konsekvensene. Det er bare rett og rimelig. Det var jo min egen feil. Min egen dumhet. Min egen svakhet.

Jeg sov dårlig. Allerede før jeg la meg hadde jeg fått vondt. Ikke lenger psykisk vondt. Fysisk. Nå var det fysisk vondt. Jeg hadde vondt i magen. Vondt i brystet. I halsen. Jeg var trøtt. Fikk ikke sove. Lå lenge oppe. Tenkte. Det var varmt.

I to timer sov jeg. To timer. Da våknet jeg. Midt på natten. Jeg hadde drømt noe rart. Litt fint var det også. Drømmen gjorde meg litt glad. Men det var varmt. Jeg var svett. Det var en varm sommernatt. Jeg drakk. Lenge. Drakk vann fra springen på badet. Jeg stirret ut på himmelen. Den var mørk og den var lys. Den var begge deler samtidig. Solen skulle snart stå opp. Det var overskyet også. Jeg hadde vondt i magen.

Det jeg gjorde før jeg la meg var dumt. Det var veldig dumt av meg. Smerten var blitt fysisk. Ikke veldig ille. Men litt. Nok til at det var vondt å sove. Vondt å ligge. Men det var min egen feil. Jeg var trøtt, men lys våken. Jeg ville sove. Jeg gjorde det ikke. Jeg satt oppreist i senga. Da gjorde det ikke vondt. Stille. Jeg måtte være stille. Kunne ikke vekke de andre. Stille reiste jeg meg opp. Sakte. Halte en bok ut fra bokhyllen. Skrudde på lommelykten. Jeg måtte bla forsiktig. Stille. Ikke bråke. Ikke vekke de andre. Lommelykten lyste opp rommet. Jeg prøvde å lyse forsiktig. Stille. Hvordan kan man lyse stille? Lyset måtte ikke vekke de andre. Forsiktig. Sakte. Rolig. Stille.

Det var deilig å lese. Behagelig. Fylte meg med en indre ro. Fyller meg med en indre ro. Varme. Tusener av ord. Side opp. Side ned. Solen fylte rommet. Lyste. Lommelykten ble lagt bort. Jeg burde ha vært mer trøtt. Jeg burde ha sovet. Fuglene kvitret. Kråkene bråkte. Huset kom snart til å våkne. De andre kom snart til å stå opp. Jeg snudde meg rundt. La boken bort. Der var det tre bamser. Tre basmer som stirret på meg. Jeg stirret på de tre bamsene. Det var lenge siden jeg hadde holdt rundt en bamse. Jeg holdt rundt dem. Alle tre. Det var mykt. De var myke. Vi var myke sammen. De luktet gammelt. Det var behagelig. De var gamle. Gamle venner. Venner. Vi lå der sammen. Lenge. Tror jeg.

 

-H.

Tykk tåke

Det skjedde igjen. En gang til. Jeg gjorde det. Det var ikke meningen. Det skulle ikke skje. Men det skjedde. Jeg angrer.

En vanlig dag. Livet føles normalt. Igjen. Endelig. Det føles som om jeg begynner å bli bedre. Litt bedre. Bedre. I dag er jeg glad. Det skjedde noe som gjorde meg glad. Og så gjorde jeg noe som jeg er veldig glad i. Og det også gjorde meg glad. Det skjedde noe litt dumt også. Jeg ble litt trist. Litt sur. Men det er ikke så ille. I dag har jeg vært mest glad.

Det skjedde etter middag. Tankene kom litt før middag. Tankene kom snikende før middag. De kom som en tåke. En sigende dis. De kom sigende, glidende mot meg. De trengte seg inn i hodet mitt. Presset seg inn. Det var vondt. Jeg følte meg hjelpeløs. Mer og mer hjelpeløs.

Jeg satt i kjelleren først. Alene. Det var fint. Det var ikke vondt. Jeg satt i kjelleren etterpå også. Alene. Det var vondt. Det var ikke fint. Tankene var vonde. Den lille boblen hadde est opp. Blitt større. Tankene hadde formert seg. De hadde formert seg som kreftceller inne i hodet mitt. Men de ville ikke ut. De ville bli hos meg. De ville bo hos meg. Jeg er et tomt skall. Men det trygt her. Det er god plass. Det er varmt. Her kan de slå rot. De kan bli større. Sterkere. Jeg er lett å knekke. Her er det fullt av muligheter. Tror jeg. Jeg kan ikke ta de. Jeg kan ikke bruke mulighetene som ligger her. Skallet mitt er for svakt. For tynt. Mulighetene ligger der. Som blomster på en eng. Som perler på en snor. Det er bare å strekke hånden ut. Så lett. Så enkelt. De er rett foran meg. De er mine. De vil til meg. De vil bli hos meg. De vil bli til meg.

Jeg klarer ikke å ta dem. Jeg når ikke frem. Den korte avstanden er for lang. Jeg styrer ikke lenger mine egne tanker. Lemmene vil ikke lystre meg. Disen av tanker sperrer for synet. Den tetner. Den mørkner. Jeg famler i blinde. Jeg faller. Nei. Jeg vil ikke. Men jeg faller.

Så skjedde det. Tankene styrte meg. Styrte meg fra hjernen min. Jeg gikk ut av kjelleren. Familien satt i etasjen over. Der var det fredelig. Og de trodde at det var fredelig nede i kjelleren. Nede hos meg. Én. To. Opp i annen etasje. Ned. Opp igjen, og tre. Fire. Jeg fikk vondt i magen. Jeg ble nesten kvalm av meg selv. Ikke fysisk kvalm, men en type forakt. Forakt for meg selv. Sånn er det, ja. Sånn har det vært lenge. Ja, jeg vet det. Men det er noen uker siden sist det skjedde. Det er bra. Men nå føles det ille. Det kjennes dumt. Det som skjedde i dag var ikke bra.

Det har vært verre før. Selvfølgelig har det vært verre før. Kanskje blir det fort bra igjen. Det skjer noen ganger. Det kan bli fort bra igjen. Jeg håper det. Den siste tiden har vært bedre. Jeg har vært på et bedre sted. Jeg tror det er noe med lyset. Kanskje. Det er noe med menneskene rundt meg. Menneskene rundt meg danser. De snurrer rundt. Fortere og fortere. De fyker rundt så vinden suser. De snurrer og lager vind. De ler. De blåser på meg. Tåken letner. Disen av tanker blåser bort. Sakte. Men den letner litt. Verden blir litt klarere. Men de må ikke danse for fort. Det var det som skjedde i dag. Menneskene rundt meg danset for fort. De lo for høyt. De danset så fort og vinden blåste så sterkt. Jeg blåste overende. Jeg falt. Og vinden stoppet. Tåken tetnet i kveld. Men jeg håper den er borte i morgen.

 

-H.

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017
Helly S. B.

Helly S. B.

22, Høyanger

ikke ennå.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits